Tolkning av Markens Grøde

Tolkning av Markens Grøde

Markens Grøde er en roman av den norske forfatteren Knut Hamsun. Boken ble utgitt i 1917 og førte til at Hamsun fikk Nobelprisen i litteratur i 1920. Sjangeren til Markens Grøde er fiksjon og den handler om mye forskjellig, noen av hovedtemaene er kjærlighet, problemer i paradis og familie.

Bilde av forfatteren Knut Hamsun.

Oppbygningen til romanen er kronologisk der vi følger Isak etter hvert steg han tar. Han starter novellen med å komme til ingen mans land «Mannen, mennesket, den første som var her» (Hamsun: 1917: 1).

Markens Grøde har en autoral synsvinkel, dette kan man finne mange eksempler på i boken f.eks: «Her kommer Isak» (Hamsun: 1917: 1). Forfatteren Knut Hamsun har en autoral synsvinkel der han har en refererende handling og gjentar det han ser, men han legger ofte igjen hengende spørsmål som gjør at den som leser begynner å tenke selv. For eksempel: «Mannen er sterk og grov, han har rødt jernskjegg og små arr i ansiktet og på hendene – disse sårtomter, har han fått dem fra arbeide eller i strid?»  (Hamsun: 1917: 1).

Romanen er rik på indre og ytre karakteristikker. Hamsun skildrer han litt i starten av boken der han sier "Mannen er sterk og grov, han har rødt jernskjegg og små arr i ansiktet og på hendene» (Hamsun: 1917: 1). Isak fremstilles som mystisk i starten av romanen f.eks i beskrivelsen «Han er kanskje kommet fra straff og vil skjule seg, han er kanskje filosof og søker fred, men i alle fall så kommer han der, et menneske midt i denne uhyre ensomhet.» (Hamsun 1917:1). Lengre inn i kapittelet begynner man å bli litt kjent med Isak og finner ut at han vil ha en dame i lag med han «dokker vet ikke av noen kvinnfolkhjelp til meg?» (Hamsun 1917: 10). Dette kan tyde på at han føler seg litt ensom i denne vakre urørte naturen.

Litt lengre inn i kapittelet blir vi introdusert til Inger. Inger blir beskrevet som «en stor brunøyd pike, hun var frodig og grov, med tunge gode hender, med kommager på føttene skjønt hun ikke var lapp og med en kalveskinns sekk på ryggen» (Hamsun: 1917: 11). Hun fremstilles som en sjenert dame i starten og man merker dette tydelig i det første møtet mellom Inger og Isak «Han forstod henne bare så vidt, hun talte utydelig og vendte dessuten ansiktet bort» (Hamsun 1917: 12). Men hun virker tryggere og mer sikker etter å ha blitt bedre kjent med Isak.

Man finner et frampek i første kapittel der Isak spør forbi passasjerer om de vet om noe kvinnfolkhjelp til han «dokker vet ikke av noen kvinnfolkhjelp til meg?» (Hamsun 1917: 10). Dette er et sterkt frampek på at Isak etter hvert vil få kvinnfolkhjelp.

Miljøet i romanen blir skildret som øde, urørt natur. «Det var ingen sti før ham.» (Hamsun: 1917: 1). Selv om naturen er øde blir den fremstilt som noe veldig vakkert. Man kan på en måte sammenligne dette med historien om Adam og Eva, der Adam kommer inn i et paradis, med urørt natur og flotte omgivelser, slik som Isak gjør. Etter hvert kommer Eva inn i bildet slik som Inger gjør i romanen.

I romanen brukes det replikker når Isak treffer nye folk. Et eksempel kan være der han møtte noen samer som gikk forbi. Samtalen mellom Isak og samene forteller oss at Isak er på leiting etter ei dame. Grunnen til dette er siden for hver person som går forbi lurer han på om de vet om noe kvinnfolkhjelp han kan få.

Det brukers lite farger for å skildre landskapet, men Hamsun forklarer landskapet på en god måte «han vandrer i blåbærlyng og tyttebærlyng, i den syvtakkede skogstjerne og i småbregner» (Hamsun: 1917: 8). Med en slik beskrivelse kan man selv tenke til seg hvordan fargene rundt han er.

I romanen bruker Hamsun kjærlighet som et virkemiddel der han sier «forelskelse gjør den kloke dum» (Hamsun: 1917: 14). Dette var i forbindelse med møtet mellom Isak og Inger. Det Hamsun sier er at når man er forelsket gjør man ofte ting som kanskje ikke er det lureste for å skaffe oppmerksomheten til den andre. Hamsun snur også på dette og sier at «forelskelse gjør den dumme klok» (Hamsun:1917: 12). I romanen greide Inger å lære seg å hyppe potetene selv, noe som svarer på denne påstanden at forelskelse gjør den dumme klok. Inger lærer seg noe helt selv for å imponere Isak. Grunnen for at Hamsun velger å bruke kjærlighet som et virkemiddel er siden det er relevant for alle. Og det er ikke tidsbegrenset slik at selv om boken ble utgitt for 100 år siden er disse sitatene relevant i dagens samfunn.

Hamsun bruker gjentagelse i romanen der vi ofte hører Isak sier «åja herregud» (Hamsun: 1917: 1). Grunnen til dette kan være at Isak er en person som er mye alene og er i et vakkert landskap, dermed kan han ofte glemme seg av og bruker ordene «åja herregud» i det han kom på hva han skulle gjøre igjen. Samtidig legger det litt humor inn i lesingen. Hamsun skriver varierte setninger der de fleste er lange. Grunnen til dette er at det er veldig informerende og skildrende setninger at hvis han eventuelt hadde kuttet ned på disse så ville det ikke bli samme flyt i lesningen.